Mellom søsken: Blir dette «rettferdig»?

Johannamor;

Vi er selv et ektepar tidlig i 40-årene med to gutter, født i 1997/2001, som driver eget firma

;)

Jeg vil gerne tilslutte mig koret, der siger, at sådanne beslutninger er VOKSEN-beslutninger. Børnene har ikke forudsætninger for at overskue konsekvensen af det, og de skal derfor heller ikke tage ansvar herfor. Noget andet er, at man selvfølgelig skal lytte til deres holdninger, og tage dem med i sine overvejelser. Jeg kan slet ikke se koblingen til overskriften omkring 'retfærdighed mellem søskende'?!

Enig enig. Jeg ville lytte til børnene, tænke over hvordan det ville påvirke dem udfra min viden om dem, deres sociale kompetencer, deres venner og familie i Danmark, deres faglige kompetencer, deres følelsesmæssige kapacitet til at kapere sådan et skift, forventninger til hvor meget jeg skulle arbejde i USA og hvor meget jeg ville kunne støtte børnene, hvad de ville vinde ved at komme afsted osv osv. Og så ville jeg tage beslutningen. Uden stemmesedler

Tusen takk for flere både gode og til dels lange svar! Så la meg få kommentere nå, mens jeg kan! Jeg deler svaret i flere innlegg, litt «rettet mot» den enkelte og det vedkommende skrev. Og for å unngå (alt)for lange innlegg. ;) Vær også OBS på: Flere tar opp samme poenger, da er det ikke like godt utdypet i alle svar. Det betyr selvsagt ikke at poenget var mindre verdt hos A enn hos B. Ett poeng går imidlertid igjen hos de fleste, så det tar jeg i et «fellessvar», et innlegg umiddelbart etter dette. Men først litt praktisk: Det har, som i saker flest, skjedd litt utvikling IRL. Ikke mye, men nok til at jeg må gi DEL 2 et «haleheng», DEL 2B, («halehenget» er bare relevant om du mener «ja» på hovedspørsmålet) og legge til en DEL 4. Den siste gjelder «alterna­tivene X og Y er tilgjengelige, hvilket er best» (og siden muligheten for å velge alternativ Y i stedet for X ble kjent for meg onsdag middag, var problemstillingen ikke videre relevant da jeg skrev DEL 1.) To muligheter til finnes selvfølge­lig, teoretisk i alle fall: At verken X og Y er brukbare, slik at vi må prøve å finne Z (i så fall blir ikke VI arbeids­ledige!!!) eller at X og Y er likeverdige, her er det fritt valg etter smak og behag. Kan også si at DEL 2 legger en forut­setning til grunn: At guttene skal uttale seg grundigst mulig i denne saken før den avgjøres, ikke at avgjørelsen tas suve­rent etter våre ønsker, basert på hva vi pr i dag tror guttene «kan klare» og med minst mulig «innblanding» fra guttene. Dette innlegget, og de umiddelbart påfølgende «svarinnlegg» er skrevet påskedag tidlig ettermiddag – når det blir mulighet for å legge dem på nett vet jeg ikke. Jeg kommer, tilbake med del 2 enten 2. eller 3. påskedag. Innlegget blir ferdigskrevet i dag (1. påskedag) og jeg legger det ut så tidlig som mulig etter det, men har jo ikke «konstant internettilgang» på ferie i Danmark. Innlegg tilgjengelig da jeg leste tidlig påskedags morgen – Kongsters var det siste da – og som jeg legger vekt på blir kommentert, senere innlegg kommenterer jeg i den grad jeg finner tid. At jeg ikke kommenterer evt senere innlegg betyr ikke at jeg ikke har lest, heller ikke automatisk at jeg ikke fant svaret interessant! Men å svare på merknader til del 2 har høyere prioritet enn svar til del 1 straks del 2 er lagt ut. Svarene jeg har fått peker i ulike retnnger, men med en ganske tydelig hovedtendens. Jeg opplevde (selvfølgelig?) noen svar som «bedre» enn andre, og det går IKKE på hvorvidt jeg var enig eller ikke! Et «godt» svar for meg er ikke bare et svar jeg er enig med, det er vel så mye et svar som – saklig, men tydelig – argumenterer MOT mine tanker og gir noen argu­menter jeg oppfatter som tunge, og på den måten tvinger meg til å tenke gjennom saken en gang (eller to eller tre) til! Håper jeg får like gode svar i DEL 2 også! Det blir for øvrig der vi aller hurtigst må ta endelig avgjørelse. DET spørsmålet (eller rettere, DE spørsmålene, om du også svarer på 2B) burde vi absolutt hatt avgjort få dager etter påskeslutt. Dersom jeg ikke får klare indikasjoner på «nei» her, skrider vi nok til praktisk handling så tidlig som praktisk mulig etter kl 1800 på torsdag. DEL 1 blir neppe avgjort før DEL 2 er 100 % på plass i praktisk virkelighet.

Så over til det emnet som går igjen hos de fleste, i litt ulike varianter: Dette er voksenbeslutning. Barna skal høres, så skal de (vi) voksne, suverent avgjøre, hvor det barna sier skal være en faktor blant flere. Dette synspunktet er vi bare delvis enig i. Ingenting hadde vært lettere for oss, men vi opplever selv at dette synspunktet, satt på spissen, lett kan brukes som grunnlag for den voksnes overkjøring av barn! Et veldig viktig stikkord i vår oppdragelse har vært «respekt», og vi mener at en slik løsning farlig lett kan endes som det motsatte av «respekt». Selvfølgelig kan vi bruke argumentet Pikora bruker: Barn har ikke forutsetninger for å overskue konsekvensene av denne avgjørelsen, derfor skal de ikke ta den. Inntil en viss grense MÅ man bruke dette argumentet i barneoppdragelse, ellers blir det ingen «oppdragelse», det blir «fri flyt» og likegyldige foreldre. Men: Kan ikke det argumentet egentlig nøyaktig like godt brukes i denne sammenhengen: 12-åringen vår forelsker seg i en jente vi ikke er særlig begeistret for: Så sier vi: «Vi forbyr deg å omgås ......., du har nemlig ikke forutsetninger for å se konsekvensen av å omgås henne. Slik omgang får du vente med til du er 18 og bestemmer selv!» Og den kan – satt like mye på spissen – også brukes av f eks en sjef i et arbeidsforhold: «Jeg tillater deg ikke å si opp nå, du er bare 20, og kan ikke se konsekvensen av din avgjørelse om oppsigelse nå».Verken for deg (du blir arbeidsledig, du får en korttidsansettelse som tyder på at du er ustabil...), eller for kundene/firmaet/samfunnet.... Eller i en hvilken som helst annen sammenheng hvor man vil bruke den andres (barns som voksnes, virkelig som «vrangforestilt») manglende ansvarlighet som argument for å sette den andres vilje til side? Derfor mener vi at det argumentet nok betyr, men på ingen måte er avgjørende. Selvfølgelig kan vi argumentere med at barn ikke er myndige. Men det avgjør heller ikke, i våre øyne. Heller ikke i det norske samfunns, barn har rett til avgjøre en del fullstendig på egen hånd lenge før de er myndige. Fra fylte 12 år kan f eks et barn oppsøke legen og forlange at foreldrene skal holdes i uvitenhet om besøket. Legen kan IKKE overprøve dette, uansett hvor lite barnet overskuer konsekvensen av sin avgjørelse, derimot kan han, inntil 14-årsdagen, anke avgjørelsen inn for en nemnd som avgjør. 14-åringen er fullstendig suveren, selv om det er fire år til han/hun er myndig. (Men jeg innrømmer gjerne at det ikke fortoner seg som om våre lovgivere har tenkt HELT logisk: 14-åringen kan forlange at legen holder hemmelig for foreldre, skole mm at vedkommende er med barn eller har fått kreft. Den samme 14-åringen må vente til han/hun er 15 med å kjøpe en boks koffeindrikk type «Battery» eller «Red Bull»....) Vårt utgangspunkt er at guttene i prinsipp KAN overskue konsekvensen av en slik avgjørelse. Selvfølgelig langt fra fullt ut (det kan heller ikke vi!) og selvfølgelig ikke i samme grad som en voksen. Men nok til at en av guttene meget godt kan vite: «Dette VIL jeg egentlig ikke, jeg opplever at jeg MÅ, alle andre høres jo så positive ut». Uten at de føler behov for å fortelle resten av familien akkurat DET i en atmosfære hvor de opplever at andre er positive! Og når enhver av oss kan overskue konsekvensen i tilstrekkelig grad til å kunne si at «JEG vil ikke», skal – mener vi – også enhver ha myndighet til kunne sette foten ned for en flytting. Uten verken å måtte argumentere for den, eller bli «skutt» med argumentet: «Det var DU (og din tåpelighet) som ødela alt!»! Var saken at vi MÅTTE flytte for å med rimelig trygghet holde guttene med basale behov som mat og klær, ville vi sett annerledes på det, men her snakker vi om en flytting som ikke er motivert av DERES behov for nødvendigheter, men VÅRE ønsker om faglige utfordringer og en opplevelse! Selvfølgelig har vi RETT til – i kraft av foreldreretten – å avgjøre dette, gutten er umyndige og det er ingen lov som pålegger oss å la dem avgjøre noe som helst i en slik sak. Derimot har norsk lovverk et krav om at all foreldrerett skal utøves til «barnets beste». Og ER det «barnets beste» å si: «Dette kan du ikke overskue konsekvensene av, derfor skal du nektes å si avgjørende «NEI» til VÅRE ønsker faglige utfordringer og en opplevelse for livet.»? Vi mener klart nei. Vi tar også utgangspunkt i hvordan vi mener en verre sak for barnet å overskue konsekvensene av behandles etter norsk rett, hvem som skal ha foreldreretten etter en skilsmisse (og med det ofte hvor i Norge barnet skal bo). Her skal det legges meget stor vekt på hva en 8-åring mener (noe som i praksis vil si at foreldrene skal ha tunge argumenter for å få 8-åringens egen mening, lagt frem for en utenforstående megler, tilsidesatt). Hva 12-åringen mener avgjør saken 100 %. Og er en 8-åring eller en 12-åring mer i stand til å se konsekvensene av sin avgjørelse her? Vi vurderer ellers guttene som «modne for alderen» (skolens vurdering er for øvrig «svært modne»»...) og vi krever derfor «ansvarlighet i hverdagen». Da opplever vi det som urimelig i neste øyeblikk å underkjenne deres evne til å mene noe avgjørende i en sak som dette. Derfor blir problemstillingen for oss IKKE: «Skal VI avgjøre suverent, eller skal de gis en mulighet for å sette foten ned?». Vi var nesten sikre før påske, vi er det 100 % i dag. Begge guttene SKAL (om de ønsker det, absolutt ingenting tyder på det, men vi vet ikke hva de egentlig tenker dypest nede i hjernen....) gis mulighet til å sette foten ned, uten at verken vi eller broren skal kunne trekke ham til ansvar for det. Det samme skal vi faktisk vi voksne ha i forhold til hverandre (og guttene). At EN (voksen eller barn, her er vi likeverdige!) setter foten ned blir nok for oss (Vi anser «familesamhold» som et felleseie, og følger her det prinsipp som gjelder for ethvert felleseie i Norge: Enhver endring i forholdet skal enten være noe ALLE er enige om eller forårsaket av «ytre tvang» for å gjøre en endring, f eks endret lovverk). «Prosjekt USA» er nok viktig for oss, men det er verken påbudt eller livsviktig for noen, altså foreligger det ingen «ytre tvang». Vi har også fokus på en annen ting: En slik avstemming vil ansvarliggjøre barna. Ikke slik at de verken har eller skal ha noe «hovedansvar» i enhver sak som kan gå galt. DET ligger på oss – i dette som i alt annet hvor vi ikke lovbestemt er fratatt en avgjørelsesmyndighet tidligere – inntil guttene er 18 år. Men et ansvar for følgende: «JEG stemte «JA» til å reise hit, jeg kan ikke skylde på andre at jeg er her. Derfor har jeg selv fullt ansvar nå for å gjøre alt jeg kan for å tilpasse meg og trives, selv som ting er helt annerledes nå enn før». Et slikt ansvar anser vi det som veldig sunt at barn på 8 og 12 år faktisk gis. Og ganske særlig når vi ellers forlanger ansvarlighet hos dem, ut fra deres modenhet. Men da må de jo også få like stor rett til å si «NEI», i full forvissning om at også DET vil bli respektert. Vårt fokus blir derfor: HVORDAN legger vi praktisk til rette for at dette avgjøres rettferdig? Altså på en måte som gjør at ALLE kan sette foten ned, uten at noen av oss andre kan med full sikkerhet si: «Det var DU som ødela».Det vil vel alltid bli antagelser her, men jo mindre sikkerhet, jo bedre ;). Måten jeg skisserte i DEL 1, hemmelig avstemming, er den måten som vanligvis brukes i et fellesskapseie i Norge, det er her vi har «stjålet» hovedidéen. Men finnes det andre måter som enten blir «mer rettferdig for noen/alle», eller som er mer lettvint uten å være mindre troverdig eller pålitelig? Vi har f eks diskutert å gi alle en «NEI»-seddel, så lage en «hemmelig postboks» - en eske med en ytterst smal brevsprekk og ellers godt gjenlimt. Esken settes i et skap et sted hvor alle kan – helt i det stille – putte en lapp (og for sikkehets skyld legger vi i noen blanke sedler, så ingen kan riste på den og trekke noen konklusjon av det vedkommende hører....). Fredag kveld åpner vi den sammen. Er den da uten «NEI»-sedler, er svaret «JA», ligger det (minst) en seddel med «NEI»er svaret «NEI». Det er en lettere løsning, men vi opplever den umiddelbart som mindre troverdig. Vi opplever den også som mindre ansvarliggjørende. Ved en avstemming får man ansvaret etter faktisk å ha GJORT noe. Ved «hemmelig postboks» gis man et ansvar for «JA» ved å foreta seg ingenting.... Man kan «glemme» å legge en lapp i, og så skylde på det ½ år senere. Man kan ikke glemme å levere en seddel ved avstemmingen. Jeg kommenterer ellers litt nærmere rundt problemstillingen i innlegget «adressert» til Kongster.

Soap, med forbehold om at jeg forstår dansk godt nok: Om du mener at de blir tresket og tromlet, eltet og knadd gjennom denne prosessen hver gang «der er noget» (altså, om jeg oppfatter deg rett, hver gang en avgjørelse skal fattes), er svaret NEI. Dette er forbeholdt de avgjørelsene som får store og langvarige konsekvenser, ikke når f eks spørsmålet «hva skal vi ha til middag neste uke» avgjøres. (Som ellers avgjøres ved at man skriver evt ønsker på et papir på kjøkkentavlen, det som er skrevet opp tar jeg hensyn til hver fredag kveld, når jeg setter opp neste ukes meny (søndag/lørdag). Mest mulig, så langt det passer innenfor rammer som «fire dager fisk/tre dager kjøtt», «hva har vi av kjøtt/fisk akkurat nå», «hvilke varer er det sesong for nå», «litt dyrt og litt billig, ca 50 kr/dag i gjennomsnitt for uken» etc.) At man må tygge stekt sild i stedet for kokt makrell til middag en torsdag gir nemlig verken store eller langvarige konsekvenser.:) Men vi mener virkelig at å rykkes opp med rot fra der man egentlig hører hjemme og så omplantes et år før man tilbakeføres til hjemmeiljøet FÅR store og langvarige konsekvenser! Da får vi også ta oss tid til å behandle saken deretter, selv om ingenting hadde vært lettere for OSS enn å ta avgjørelsen der og da, mens vi ennå var i USA. Kunden hadde neppe heller grått av den grunn. Og HVORFOR blir det galt å gjennomtenkte, snu og vende på ting før man tar en avgjørelse? Bortsett fra at «jeg synes det er galt»? Her er både legninger og holdninger forskjellige, og vi må bare leve med andre har andre oppfatninger av dette enn vi selv har. Det kan godt være at en slik holdning vi har mht dette skremmer deg, men det skremmer faktisk oss også at mange – i våre øyne – tar veldig lettvint på ting, og ikke gjennomtenker, snur og vender på ting! Jeg kan ikke se det ene gir verken mer høyverdig eller mer mindreverdig liv enn det andre av den grunn. Håper ellers du vil dele din mening om selve spørsmålet jeg stilte – om du mener noe om dette. :)

Pia 74, at du var enig med meg i at det blir rettferdig fremgangsmåte var jo veldig hyggelig! Når jeg sier at svaret ditt var «godt», har det likevel ingenting å gjøre med at du var enig i min/vår vurdering! Dette har jeg for øvrig nevnt litt om i første innlegg i dag. Vi ER svært interessert i prosjektet, legger ikke skjul på det – vi har etter beste evne prøvd å la den siden av saken ligge i forhold til guttene, men de er vel knapt aldeles uvitende om den. Imidlertid er vi langt mer interessert i at guttene våre har det best mulig! Vi mener guttene vil betale en større pris enn oss ved en slik flytting – de vil også bytte arbeidsgiver (les: skole), det vil ikke vi! Og vi ville hatt lite glede av arbeidet om vi forstod guttene følte de betalte prisen for våre mål, ved at de ble rykket opp med rot fra der vi bor i dag, og så omplantet i et utenlandsopphold de aldeles ikke ønsket. Altså er vi veldig opptatt av at også de selv skal ønske et slikt opphold før vi sier ja. Derfor nekter vi oss selv å bli MER interessert i prosjektet enn at vi uten problemer sier nei dersom guttenE sier nei, begge to! Er de klare nok på det når vi har avlagt rapport etter USA-besøket BLIR det aldri noen avstemming eller lignende, da vet vi alt nok. Og vi vet jo heller ikke selv egentlig OM vi er interessert, først vil vi «se selv». Vi nok har meget godt inntrykk av kunden etter et par små «fjern­jobber» som har krevd en dags innsats på vår hjemmebane, med kunden på god avstand. Å ha et intenst samarbeid tre lange dager til ende på kundens hjemmebane kan etterlate et HELT annet inntrykk! Men vi har uansett stort fokus på én ting: Dersom EN ikke vil, ønsker vi å (så langt overhodet mulig) gjøre det umulig for andre å si at «det var pga DEG (og din tåpelighet) at vi gikk glipp av denne sjansen!!» Enten nå «deg» måtte være en av oss eller en av guttene! Jeg har kommentert dette også nærmere i første innlegg i dag. Og, jada, du har veldig, veldig rett i at vi planlegger alt i minste detalj! :) Blikk for detaljer, DET har vi! :D Noen har bare mer legning for slikt enn andre. Generelt tror jeg nordmenn har mer sans for detaljplanlegging enn dansker, men jeg sier IKKE at jeg/vi represen­terer gjennomsnittsnordmannen heller! ;) DET tror jeg mer enn en/ei her i bygden villig bekrefter! Og jeg kan veldig godt aksep­tere at andre vil «ta det som det kommer», så lenge jeg bare slipper å gjøre for mye arbeid sammen med dem. Den andre skal nemlig leve sitt liv, slik han/hun ønsker, ikke slik jeg ønsker! Jeg er likevel sikker på at alle fire hos oss ville blitt temmelig utilfreds temmelig fort av å ha det slik. Lars F påstod i et innlegg at jeg tenkte altfor, altfor mye. Fra en synsvinkel sett er dette helt sikkert rett, men noen trives langt bedre med å gjennomtenke kaldt og rolig, vurdere for og mot, avveie og konkludere, enn å følge sin intuisjon! Og husk: Alle hos oss kan også være impulsive! Bare han/hun får tenkt seg virkelig godt om først! :D Nei, skjer noe på intuisjonen» hos oss, skyldes det nok enten en forskrekkelig bråhast eller et arbeidsuhell! ;). En liten merknad om noe HELT annet: Det var veldig hyggelig å se at du stilte KH Bibi et spørsmål hvor du brukte akkurat samme spørremåten/måten å ordlegge deg på som vi gjør i lokal dialekt. Og som vi får SÅ mye kjeft (skjenn) for av andre. Vi må nemlig være de eneste menneskene på kloden som stiller spørsmål slik!! ;)

Mor til 2, jeg er helt enig i tanken om at det er visse ting man som foreldre bestemmer, og vi er ikke redd for å opptre diktatorisk når vi mener DET er mest formålstjenlig for «barnets beste». Vi er helt enig i at vi som foreldre nok har RETT til å bestemme dette helt og fullt selv, men dypt uenig i at dette vil være mer humant, i alle fall i vårt tilfelle. Tidsfristen vet for øvrig guttene allerede, og jeg tror begge har satt ring rundt datoen på kalenderen på sitt værelse, uten at jeg har sjekket ;) Selvfølgelig blir det lettest for oss at vi tar avgjørelsen, men om det blir riktigst er en annen sak. Jeg har gått litt dypere inn på emnet i dagens første innlegg. Ellers har vi veldig fokus på at de ikke skal bære på sine skuldre at «det var JEG som ødela». Det er derfor at vi ikke vil presisere, før ETTER avstemmingen, at «sier EN nei, blir det nei». Som jeg skrev i DEL 1: «Vi hadde ikke tenkt oss si til guttene i forkant at én stemme mot betyr «nei takk», mener det kan sette dem under urimelig press for å stemme for.» Jeg har kommentert også dette nærmere i mitt første innlegg i dag. Vi er ellers på ingen måte spesielt bekymret for et nei ut fra det vi vet i dag, guttene er veldig klart positive. Men ikke så positive at de er blinde for at «et år i USA» også har negative sider! De har også selv trukket fram et (mest sannsynlig negativt) forhold vi ikke tenkte på. Et forhold som gjelder oss også. Men fremfor alt: De er veldig opptatt av at de vil vite så mye som mulig før de bestemmer seg endelig. Foreløpig er omkvedet: «Nesten sikker at jeg vil, men vil vite mer – helst mye mer – før jeg bestemmer meg HELT».

Johannamor, du poengterer noe VELDIG vesenlig når du skriver at «For beslutningen kan jo aldrig tages af fire ligeværdige parter...».Vi føler klart at på det punktet leder vi med ca fem runder etter et besøk (du «forskutterte ellers her litt problemstilling jeg kommer tilbake til i del 2, derfor lar jeg foreløpig være å kommentere nærmere, ok?). Ellers er jeg ikke sikker om vi egentlig vet så mye mer om USA enn dem. Ikke fordi vi vet spesielt lite, vi har vært i USA (i arbeidssammenheng) noen korte (8 – 12 dager) opphold og vet sikkert litt mer enn gjennomsnittet i Norge, uten at vi på noen måte er USA-eksperter. Vi kjenner nok de jobbmessige utfordringene, men dem mener vi både blir og skal være helt uten betydning for guttenes avgjørelse. Skal de ha fokus på noe som helst her må det være deres egne «jobbut­fordringer», skolen. Hvorvidt vi taper en jobbutfordring eller ikke skal ikke være guttenes ansvar! Virksomhetens økonomi kjenner ellers eldste riktig godt, han var faktisk deltager da vi (ektefellen og jeg, ved spisestuebordet) hadde «siste budsjettmøte» for 2010 før jul. Ikke for å mene særlig, men for å se og høre, spørre og lære (og for å vise ham sammenhengen mellom hans eget «lommepengebudsjett» og virksomhetetns budsjett, faktisk, at arbeidet skjedde presis likt, «bare» med en hel del flere linjer i budsjettet, noen flere nuller i tallene, og langt grundigere utregninger). Yngste er heller ikke ukjent med økonomien, han vet godt ting som at virksomheten tjener en hel del mer enn vi har i lønn, at dette er penger som står i firmaet med tanke på at ting også kan bli motsatt, at vi har mye å gjøre lenge fremover, at vi tjener penger på det vi gjør, osv. De vet faktisk også begge hvor siste årsregnskap ligger og vi vet også, ut fra spørsmål vi har fått, at eldste både har lest her og OK forstått «de viktige tallene». Begge kjenner også virksomhetens «dagligliv» svært godt etter forholdene, de tråkker innom i lokalene (nesten) hver dag og en av dem deltar i arbeidet hver eneste lørdag formiddag – og ofte ellers. Eldste kjenner virksomheten godt nok til utmerket godt å kunne fungert som resepsjonist noen dager i et knipetak. Han hadde ikke håndtert dette fullgodt, men bedre enn gjennomsnittlig Manpower-vikar. Han KJENNER nemlig virksomheten – hvem er kundene, hvem gjør hva, hvem har ansvar for kunde...., hvor er...., etc. Selvfølgelig kan ikke barna ha ansvar for ting som f eks at kunden går konkurs! (Noe som vi for øvrig både har tatt gode forholdsregler mot, og som ikke ville medføre økonomiske problemer for vårt firma, det ville bety et redusert fond.) Like lite som de kan for dette dersom noen av våre andre kunder gjør det samme, og like lite som enhver ansatt kan. Det er VI som har valgt kundene – i hvert fall til vi reiser og overlater den siden hva gjelder «ledig kapasitet» til en ansatt – derfor er det VI som har valgt risikoen. Og «noe forferdelig» kan skje både i Norge og i USA. Riskoen er egentlig svært liten begge steder, men ganske sikkert noen ganger større i «ukjente USA» enn i «kjente Norge». Det har vi allerede trukket fram som et poeng for guttene, og kommer ganske sikkert til å gjøre igjen. Som jeg har utdypet mer i første innlegg: «Hovedansvaret» ligger på oss, men også guttene skal ha et «delansvar» etter vår mening. Skolen VET vi blir en hel del annerledes, på godt og vondt. Bare det å ta skolebuss fra inngangen (beklager – innkjørselen – snakker jo om USA ;) ) i 30 min i stedet for å sykle 2 km, så gå ½, km blir jo endring, likeså å bruke skoleuniform (eldste synes godt om det, yngste trekker på skuldrene og sier «ja – og så?»). Eller at de vil være hjemme kl 1730 (har da spist middag på skolen), mot i Norge kl 1330 (har da ikke spist middag), og likevel daglig må regne med ½ time lekser mer enn i Norge. Det er nemlig prisen for å ha selvstudiedag (etter avtale hjemme) til kl 1230 hver 3. fredag, fri de andre. Og å bli stilt langt mer krav til enn i norsk skole. Alt dette blir annerledes, og det har vi tatt opp med dem. Annerledeshet har de selv også tydelig opplevd gjennom opptaksprøven og (telefon)intervjuet i forbindelse med denne. Vi kommer for øvrig til å gjøre undersøkelser mht til skolen, kommer nærmere tilbake til dette i del 2. Vi har venner født/oppvokst i området, om enn et par hundre miles fra der vi skal bo, og som har bodd her deler av året til for få år siden. De har gitt oss råd mht skolevalg, og kan si at skolen er omhyggelig valgt for at også guttene skal få en «faglig utfordring» vi er overbevist om at de vil verdsette. MÅ jo på ingen måte sende dem på en (offentlig støttet) privatskole som, med stort og smått (måltider, skolemateriell, skolebuss, skoleuniform....) koster virksomheten 14 000 – 15 000 USD, men skal familien «plantes om» et år, skal forholdene være så gode som praktisk og økonomisk mulig! Guttene har ellers klart forstått at de i USA vil havne på en skole hvor de settes klare krav til, og ikke hvor «alt er mer enn godt nok» slik de opplever hjemme. (Eldste insisterer faktisk på at vi skal gå gjennom minst 80 % av skolearbeidet hans, begrunnet i at «læreren sier jo at ALT er «veldig flott», selv den gangen jeg gjorde skikkelig møkkarbeid»: Han hadde da glemt et «ekstraarbeid» han fikk pga sykefravær noen dager tidligere, inntil han satt ved frokostbordet og skulle gå til skolen om 10 minutter – større hastverksarbeid har han vel aldri levert.....) Har inntrykk av at det ser de på «ny skole» med både forventning og respekt, uten at de på noen måte er engstelig. Om vi til slutt ser fra virksomhetens synsvinkel: Medregnet ALLE utgifter, i tillegg til vår ordinære (netto)lønn – merutgiftene ved at første reise utvides et par dager i forhold til det arbeidsoppdraget krever, boligleie (fullmøblert og ikke - «all over» - dårligere enn hjemme), «flyttereise»( inkl kjøp/frakt av en liten konteiner med «nødvendigheter» - kan ordne dette relativt rimelig pga våre venner) t/r , hjemreise i juleferien, skoleutgifter, helseforsikring som vil gi oss klart bedre vilkår enn i Norge om vi blir syke, opprettholdelse av norsk sykepenge-og pensjonsordning, leasing av bil (bedre enn hjemme), utgifter til opprettelse av et «midlertidig kontor» i boligen, vikarutgifter i Norge, etc – vil prosjektet bidra med noen ekstra titusener i regnskapslinjen «årsresultat etter skatt», sammenlignet med andre alternativ. Det utgangspunktet inviterer oss ikke til å gamble mht guttenes «arbeidsplass»!

Litt til, Johannamor: Kornetten blir nok i tilfelle med til USA, de må jo ha en innehobby også. Men var nå enda godt at ønskeinstrumentet var en liten kornett, verken tuba, trommer, kontrabass eller flygel... :D Yngste var ellers VELDIG hurtig med å påpeke at «dersom vi flytter til USA» KAN jeg jo ikke spille i noe skolekorps, så da skal jeg i hvert fall kjøpe kornett selv – akkurat samme type som storebror». Dessuten: Vi vil jo måtte feire Norges grunnlovsdag i USA (sett to nordmenn på samme sted, fortell dem hvilken dag det er, og grunnlovsdagen «må» feires om man så er på Nordpolen og må TEGNE flagget i isen!!), og hvem skulle hjulpet oss med tonefølge til sangene som da hører med, om vi ikke hadde noen messingblåsere i familen?? :D :D) De har ellers notert seg et par mulige andre hobbyer å prøve ut. Brettseiling (windsurfing) er dessverre lite aktuelt for eldste pga en helsemessig skavank :(.Kanopadling har derimot begge notert seg. De har så vidt prøvd dette i Danmark (1. søndag i advent, ikke maksimalt gunstig tid...), hjemme hos oss er den utelukket, våre «åer» er ikke akkurat stille.... Seiling med små «Optimist-joller» har de også absolutt notert seg. En slik får vi disponere, mot vanlig vedlikehold, sammen med huset. I rimelig nærhet av der vi evnt skal bo finnes også et godt miljø for slikt. Regner med nærmere avklaring når vi ser på huset. Nei, tror neppe noen vil kjede seg om vi kommer til USA. Vi er der jo først og fremst for å arbeide, men livet er ikke BARE arbeid. Og jeg sitter med følelsen av at vi får et mye mer tydelig skille her i USA enn hjemme. Arbeid (og bare arbeid, inntektsgivende fra 0630 til 1830 – 1900, så et minimum hjemme) på mandag – torsdag. Knapt tid til verken hobbyer, sosialt omgang eller hverandre da. Så litt «bedriftsadministrasjon» og «hjemadministrasjon»/husarbeid fredag, og fra tidlig fredag ettermiddag til sent søndag bare familiehygge, hobbyvirksomhet, deltagelse i kirkens virksomhet (kirken er jo en mye viktigere del av sosialt liv i USA enn i Norge) og sosialt liv ellers. Uten tanke for arbeid. Å ta med oss våre norske dagsplaner og vår norske rytme er vi begge overbevist om blir dødfødt, her må vi nok alle tenke helt nye dagsplaner og rytmer, som passer livrytmen der vi skal bo. Guttene har allerede gitt svake antydninger til at de tenker det samme ;).