Mellom søsken: Blir dette «rettferdig»?

Sier fra med det samme: Jeg kommer til å komme tibake på tråden to ganger til med nye spørsmål – innlegg med lengde som dette – dersom ikke svarene underveis avklarer at vi legger prosjektet til side. Innleggene kommer jeg til å merke med «DEL 1», «DEL 2» og «DEL 3» i starten av innlegget, spørsmålene står helt i slutten. Håper du vil følge meg hele veien, men er takknemlig for også for svar på «del 1» eller «del 1 og 2». Trenger imidlertid litt begrunnelse rundt svaret om det skal være noe jeg kan gjøre meg nytte av, ikke bare «ja»/ eller «nei». Del 2 kommer jeg tilbake til sent i påsken/umiddelbart over påske, om ikke entydige svar på del en til da sier det er ufornuftig. DEL 1 Aksjeselskapet har fått tilbud om et faglig svært, svært interessant oppdrag fra høsten. Anser oppdraget som stor anerkjennelse og god referanse for framtidige oppdrag i dårlige tider. Det er økonomisk gunstig, men på ingen måte noe vi MÅ ha økonomisk – har 90 % fulle ordrebøker et par år fremover og venter muligheter for mer arbeid. Meget intenst i 16 – 17 mndr, så «fase 2» som krever 150 – 175 timers arbeid hvert halvår. Oppdragets «fase 1» kan bare, ut fra kompetansekrav, håndteres av tre ansette, oss selv + én annen ansatt. Siden det krever en innsats på 80 t/uke i gjennomsnitt til vi går over i fase 2, blir det vi som tar det, alt annet blir total ufornuft. Oppdraget krever at ca 55 % av arbeidet første 10 -11 mnd gjøres «on site» i USA, eller i hvert fall maks 30 – 40 min kjøring herfra. Med mindre vi skal bli flyselskapets beste kunder og gale selv, betyr det at vi må flytte til USA i disse første intense 10 – 11 mind, om vi sier «ja takk». I den forbindelse har vi fire spørsmål vi ønsker andres mening rundt. Det praktiske i saken har vi nå avklart, alt fra vikar hjemme via bolig og bil til skole og er godt tilfreds med løsningene vi kan få til. Vi har diskutert grundig både oss imellom, med guttene – og med eldstes bestevenn og hans foreldre, som er våre omgangsvenner i dag. De kommer faktisk til å bli med om vi reiser, i 44 – 45 uker, og bo i nabohuset! Går ikke inn på hvorfor, måtte da skrive noen sider, sier nå bare at det ikke har noe med oppdraget å gjøre eller betyr i forhold til deres eget arbeid. Vi blir i USA et sted mellom 11 ¼ og 11 ¾ mnd, får 12 mindr oppholdstillatelse (kan helt sikkert få denne forlenget, men måtte uansett byttet bolig etter 12 mndr). Alle sier i dag de er klart positive, men ingen blinde for at det er også er negative sider knyttet til midlertidig flytting. Samtlige vil gjerne vite mer, men sier «ja, så langt jeg vet nå». Skal vi flytte, ønsker vi at guttene skal gå på en privatskole i «nærheten av» (30 min reise, med skolens egen buss) den boligen som er aktuell for oss. Her måtte de ta opptaksprøve (via internett + telefonkonferanse) for å være aktuelle elever fra høsten, skolen har strenge faglige krav. Denne fikk vi resultatet på i går, bestått for alle tre. Noe vi for så vidt var 99 % sikre på, ut fra en sjekkliste vi fikk i forkant, men vissheten er jo alltid god og gjør oss klar for neste skritt: Vi skal på et arbeidsoppdrag hos denne kunden tre – fire dager få uker etter påske. Oppdraget er helt uavhengig av det andre, og på denne jobben kunne vi sendt hvem som helst, hadde også opprinnelig tenkt å sende en annen. Reiser vi selv har vi imidlertid mulighet til å ta et par dager ekstra «on site» og sjekke praktiske forhold ved selvsyn. Vår tanke er da: Vi frigjør kalenderen vår hele uken, legger opp til tre lange (12 – 12 ½ time) dager hos kunden mandag – onsdag (VET vi da vil nå i mål onsdag, spørsmålet er NÅR, ikke OM), deretter bruker vi torsdag og en god del av fredag på å sjekke ut de praktiske ting vi ønsker: En grundig sjekk av aktuell bolig ved selvsyn – har sett over 100 gode bilder, men «se selv» blir noe annet likevel – grundigst mulig av nabolag og omgivelser, en grundig samtale med skolen, og full omvisning her. I tillegg avklaring av noen små praktiske ting. Etter dette reiser vi hjem sent fredag kveld, møter guttene igjen søndag ettermiddag, avgir rapport, svarer på spørsmål etter beste evne, drøfter saken på ny, tenker hver for oss....... Avgjørelse tar så vi fredag kveld – må da svare kunden før kl 2200 – og den tar vi slik: Vi tar i forbindelse med kveldsmaten bindende skriftlig avstemming med stemmeplikt «USA» eller «hjemme» - ingen ser matfatet før fire stemmer er mottatt ;). I denne bruker vi tykke brune konvolutter med EDB-skrevne sedler, så ingen kan «avsløre» seg, og vi gir veldig klar beskjed om at «dersom det ikke ligger en – og bare EN – av de to sedlene som blir utdelt i konvolutten, teller stemmen som «hjemme», det samme gjør en konvolutt med minste merke, så den åpnes ikke». De får også beskjed om å ødelegge den andre stemmeseddelen, slik at «ingen kan fuske med den». Alle får sedler + konvolutt en halvtime før kveldsmaten, sendes umiddelbart på eget værelse hvor det gis «værelesarrest» til kveldsmaten, ektefellen drar til kontoret en tur da, jeg går på kjøkken. Her legges stemmen i konvolutt, som limes, og stemmene samles inn når det ropes til kveldsmat når ektefellen kommer tilbake. Ved bordet, umiddelbart før/etter maten (ikke enige med oss selv her ennå) stokkes konvoluttene godt (ser VELDIG godt for meg hos oss at noen omtrent ubevisst vil registrere «fars ligger nederst, min som nr 2...» ;) ) sjekkes så nøye av begge guttene for merker, godkjennes av dem, åpnes i alles påsyn og stemmene sjekkes. Stemmer alle fire «USA» blir det «ja takk», stemmer noen «hjemme» sier vi «nei takk». Vi hadde ikke tenkt å si til guttene i forkant at én stemme mot betyr «nei takk», mener det kan sette dem under urimelig press til å stemme for. Så for oss å si, umiddelbart før konvoluttene skjæres opp at «er det ikke fire som stemmer for USA her nå, blir vi hjemme». Spm 1) Er det rettferdig fremgangsmåte for alle å avgjøre saken på eller bør vi gå frem på annen måte?I tilfelle hvilken? (En praktisk detalj: Det er uaktuell problemstilling (har ingenting med penger å gjøre) at vi alle fire reiser over i forbindelse med oppdraget. Kommer tilbake til problemstillingen i del 2.)

Sygt!

ORG skrev:

Spm 1) Er det rettferdig fremgangsmåte for alle å avgjøre saken på eller bør vi gå frem på annen måte?

Jeg tager hatten af, at selv om det virker som om I voksne er meget interessede i projektet, så lytter I meget til, hvad der bliver sagt. Jeg kan se at alt er planlagt minutiøst ned til de mindste detaljer, som jeres stil nu en gang er :P men ja, jeg synes, at det er retfærdigt, at børnene får lov til at sige derer mening på denne måde.

Ja, Pia, de får lov at sige deres mening, men de må bare ikke have den i fred, lader det til ;)

Hvis de havde den i fred, så ville beslutningen blive truffer hen over hovedet af dem?

Jamen, jeg mener, de må gerne komme med deres mening, men den bliver ikke taget i betragtning - lader det ofte til ;)

ORG jeg syns efterhånden det er mere end skræmmende som alt skal gennemtænkes og vendes og drejes hjemme ved dig Blir dine drenge 'tæsket' igennem denne tummerum hver gang der er noget ? Ren horror show hvis jeg skal sige det

Ja, det er retfærdigt. Men jeg tænker, at det vil være uretfærdigt at lade en af drengene have ansvar for at I måske ikke kommer afsted, hvis de tre resterende helt vildt gerne vil. Det vil også være retfærdigt og, mener jeg, mere humant, at I som forældre tager beslutningen om I skal afsted som familie eller ej. Der er visse ting man som forældre bestemmer, og det vil være en oplevelse for livet. I har nogle venner med, så der er også et sikkerhedsnet for drengene. Jeg vil råde jer til at I tager beslutningen, men at I baserer den, både på det I kan mærke når I besøger stedet OG jeres drenges kommentarer til det når I kommer hjem. I kan jo sige til dem at I skal give besked senest fredag aften kl. 22.00 og så er det vigtigt at de har sagt alt det som de har tænkt om det, både negativt og positivt. Jeg tror ikke det er nemt at bære på sine skuldre, hvis alle andre end en selv har stemt ja og man dermed ødelægger de andres drøm. Derfor er det lettere og mere retfærdigt, at I tager valget.

Mor til to skrev:

Ja, det er retfærdigt. Men jeg tænker, at det vil være uretfærdigt at lade en af drengene have ansvar for at I måske ikke kommer afsted, hvis de tre resterende helt vildt gerne vil.

Der kan man bare lade være med at nævne efter afstemningen, at et 'nej' har så stor en betydning. For så vidt jeg har forstået, så ved drengene ikke at et enkelt 'nej' er afgørende :)

'Et år i USA' må helt klart være en beslutning, de voksne i familien må tage ansvar for - ud fra de mange forskellige facts og følelser, der knytter sig til den beslutning. At give to børn, der vist ikke engang er teenagere, som jeg husker det, ansvar for så stor en beslutning, kan umuligt være sundt. Én ting er, at børn kan have en mening om, hvorvidt det kunne være spændende at gå i en anden skole, få nye venner (og efterlade de gamle hjemme), dyrke nye fritidsinteresser (fx windsurfing i stedet for cornetspil)... Og den mening skal I som voksne tage med ind i jeres overvejelser og beslutning. For beslutningen kan jo aldrig tages af fire ligeværdige parter, fordi I som voksne har været på stedet, ved mere om USA, kender firmaets økonomi og de jobmæssige udfordringer osv osv. Selvom børnene skulle have lyst til rejsen kan meget jo gå galt for dem: Skolen kan være rædselsfuldt anderledes end den de kender, de kan have svært ved at få venner, de kan blive bidt af en alligator... Det sker sikkert ikke, måske sker der noget andet forfærdeligt, i hvert fald skal man ikke pålægge et barn ansvar for noget, som det ikke kan bære ansvaret for. Og tingene kan jo også gå helt anderledes jobmæssigt: Jeres kunde kunne fx gå (uventet) konkurs, så jeres firma får økonomiske problemer, hvis I rejser / eller også kan I blive hjemme og få økonomiske problemer, som lige præcis den kunde kunne have forhindret. Det skal børnene heller ikke have ansvaret for. Nej, mit råd til jer er, at I skaber en atmosfære, der lægger op til åben dialog, hvor I to voksne fortæller jeres udlægning af, hvad I ved, lytter til børnenes følelser og behov - og hvor I så tager en beslutning ud fra, hvad I hører og hvad I ved.