Har vært litt i det språkfilosofiske hjørnet i dag :)
Mulig dere i Danmark synes første spørsmålet er dumt. Ha meg i tilfelle unnskyldt, jeg spør for å lære. Jeg vil også presisere: Jeg er ingen språkkyndig, mitt fagområde er teknisk-administrativt, men jeg har litt (og bare litt!) mer interesse for språk enn gjennomsnittlig i Norge.
Vi har litt med Danmark å gjøre, både som privatpersoner (besøker Danmark som turister et par ganger pr år) og i arbeidssammenheng (arbeider i Danmark 5 – 8 dager/år). Mitt klare inntrykk er at man i Danmark i dag er ganske opptatt av å snakke et mest mulig korrekt «riksdansk». At å bruke dialekter av typen utpreget nordjysk eller sønderjysk er noe som anses som «mindre rett språk», flaut, påkaller andres latter (grin) og i størst mulig grad bør unngås. I alle fall utenfor hjem og nærmeste familie. Likeledes at andre veldig snart (hurtig) vil påpeke en språklig dialektsæregenhet. Jeg har også inntrykk av at dansk skriftspråk er veldig preget av at et ord har en (og bare én) riktig stavemåte. Annet er feil, og skal rettes (med hard hånd?) av en dansklærer. Og at særlig et ord (i skrevet tekst) som bærer preg av elevens eventuelle muntlige dialekt skal påpekes og rettes. Er oppfatningen min riktig?
I så fall undrer jeg meg på hvorfor den danske holdning er så totalt forskjellig fra den norske. Hos oss er det slik at noe «riksnorsk» finnes ikke. Enhver som ikke har utpreget «finere fornemmelser» og anstrenger seg til det ytterste for å snakke skriftnorsk (noe annet enn riksnorsk!) vil snakke sin dialekt. Dialekten sin er de aller fleste stolt av. Ofte meget stolt. Den er en viktig del av ens personlighet, signaliserer tydelig at «jeg kommer fra.....» og legges ikke bort om man flytter til et annet sted. Derimot «slipes» den ofte litt når man har bodd et annet sted en del år, og begynner å ta litt farge av stedets dialekt. Den legges også veldig ugjerne bort om vi snakker med noen fra andre nordiske land. Mange nordmenn vil da heller gå over til engelsk enn til skriftnorsk. Uttrykk som «finere språklige fornemmelser», «knot» eller «snakker som en bok», som alle er entydig og sterkt negativt ladet, sitter veldig langt ute på tungespissen hos nordmenn flest når noen «snakker» skriftnorsk (skriftnorsk leser man høyt, man snakker det ikke!). Dette til tross for at norske dialektforskjeller er så store at forskjellen mellom københavnsk og nordjysk nesten blir bagateller. Du kan ha slike forskjeller på 50 km, og så kan du jo huske at Norge er 2 500 km langt. :laugh: Og en nordmann som har litt språkinteresse hører oftest klar forskjell fra en bygd (spredtbygd landsby blir beste forklaringen jeg kan gi) til en annen. Ikke i første setning, men i løpet av en lengre samtale. Avstanden er kanskje 8 – 10 km. Vet fra mine barndomstrakter at det brukes (ja, i dag også, av skoleelever!) ord som overhodet ikke brukes 5 km nord for mitt oppvekststed eller 10 km sør for dette.
Heller ikke er skriftspråket helt entydig, et ord kan ha både to og tre skrivemåter som alle er like «riktige». «Høst» (efterår) eller «haust» f eks. Eller «vei/veg». Eller «sør/syd». Eller «trett/trøtt». Eller «selv/sjøl». Likeså bøyingsformer. Har «hentet/henta» Eller «epla/eplene». «trea/trærne». Osv. Valg av skrivemåte er litt preget av egen smak/språklig syn, men aller mest av egen dialekt. En elev i skolen får alltid spørsmålet «hvordan SIER DU det» når han/hun er usikker på valget. Og husk: «Norsk» er to fullstendig likeverdige skriftspråk, bokmål og nynorsk. Ingen av dem er 100 % «naturlig talespråk» (altså dialekt) for noen, de er «dialektkompromisser» (bokmål med mest vekt på dialekter fra (større) byer og området rundt Oslofjorden, nynorsk med mest vekt på dialekter fra Vestlandet (utenfor byene) og «indre Østlandet») for å ha noenlunde ens skriftlig kommunikasjon, slik at vi forstår hverandre. Siden det er en god del vanskeligere å oppklare språklige misforståelser i skriftlig språk, bør det jo være mer ensartet. :laugh: Derfor blir også valg av bokmål/nynorsk ofte preget av hvor man bor og hva man mener ligger nærmest egen dialekt. Enhver nordmann med fullført grunnskole (folkeskole) skal for øvrig være i stand til å formulere seg fullt forståelig på både bokmål og nynorsk, men selvsagt er kravene man testes etter strengest for den formen man har valgt som «hovedmål».
Det å skrive på dialekt anses heller ikke som noen språkskandale i Norge, man kan godt bruke det (gjennomtenkt!) som «stilistisk virkemiddel». Også i skolen. At man i en skolestil f eks lar en person født i/rundt Trondheim by si «æ ønsk'» i stedet for «jeg ønsker», vil neppe forverre karakteren, men kan utmerket godt forbedre den. Gitt at man klarer å gjengi en noenlunde troverdig dialekt, naturligvis. Og: Besvarer man sine matematikkoppgaver og bruker dialektspråk skriftlig, vil nok de færreste lærere finne argumentet «stilistisk virkemiddel» særlig holdbart :) Dialekt brukes også ofte i SMS-beskjeder, også i næringslivssammenheng, når man kjenner hverandre. Fikk f eks tidligere i dag en arbeidsSMS som lød : «Verte da møte i måro?» (som altså på skriftrett norsk bokmål er «blir det møte i morgen»).
Hva kan være årsakene til en slik totalt forskjellig språk- og dialektkultur? Og hva er egentlig «best»? Noen som har tanker?
Anmeld
