OK fødselsdagsgave?

Vår eldste, født 1997, er invitert i en 12-årsdag på søndag. En gutt han gikk i klasse sammen med i fjor (skolen vår er liten , så to og to årskull – som regel 7 – 8 elever på hvert årskull – danner klasse sammen). Da hører jo gave med. Til en 12-årsdag man er invitert til er «passende gave» her fra NOK 100 til NOK 150, virkelig nære og gode venner gir alltid i øverste halvdel. Denne gutten regner ikke vår gutt som noen «nær venn», men som et helt OK og hyggelig bekjentskap han gjerne tilbringer noen timer sammen med. Imidlertid irriterer det vår gutt en del at den andre gutten er rimelig doven. Veldig, VELDIG glad i seng og dyne. :) Til enhver tid, og særlig på morgenen. Ifølge vår gutt ville han sovet 14 timer pr døgn og vært våken i 10, om han fikk styre helt selv. Gutten mener, igjen ifølge vår gutt, at den ideelle skoledag hadde startet kl 1100, ikke kl 0800 :) Og han klarer visstnok kunststykket å komme 10 minutter for sent på skolen hver eneste uke – enkelte uker visstnok både to og tre ganger! Til tross for at hans skolevei er fire minutter :/. Årsaken er visstnok at han bruker snooze-knappen flittig en halvtime, og så sovner igjen.... I går kom vi inn på «fødselsdagsgave til ....». Da mente gutten å ha funnet «perfekt gave», til en pris av NOK 129 (gaven er på tilbud til og med i morgen kveld, koster ellers NOK 179). Vekkerur av HELT spesiell type. Det har tre «brikker» på toppen, av samme type som småbarn (tumlinger) bruker når de skal lære å stappe «trekant i trekanthullet, kvadrat i kvadrathullet.....» Rød stjerne, gul trekant, grønn sekskant. Ellers er den hvit og ganske elegant. Poenget her er: Å trykke på snooze-knappen er helt OK – EN gang. Trykker du for annen gang, skytes disse brikkene som prosjektiler i luften, lander et sted i værelset – og må settes på plass igjen, i rett rekkefølge, rød/gul/grønn (setter man inn i feil, kan man, når som helst, bruke en «reset-knapp» og begynne på ny) og med rett brikkeside (har en sensor) ned, før uret lar seg slukke! Eneste alternativ er å fjerne batteriet, som er forsvarlig innelukket bak et deksel festet med fire små stjerneskruer, slik at man først må finne en instrumentskrutrekker. Altså: Man MÅ forlate dynen og sette føttene på gulvet for å få det slukket! Man kan heller ikke bare stikke hodet under puten, etter noen minutter øker det lydstyrken til brannalarmnivå, så man MÅ forlate værelset. Bør legge til at familen bor i godt isolert enebolig på stor tomt (grunn), så det blir ikke naboer til sjenanse, og at foreldrene forlater huset rundt kl 0650, mens uret visstnok er innstilt på 0710. :) Hans søskenbarn (16) fikk et slikt ur til jul, så både han og vi kjenner det. Den gaven kom imidlertid fra foreldrene, og årsaken til søskenbanets morgenproblemer ligger ikke i at han sover spesielt mye, men i at han på søndagskveldene har uvanen med å leke Petter Solberg (norsk racerbilerfører) ved PC-skjermen til kl 0200 eller så.... Etter at han begynte i 11. klasse og fikk behov for egen bærbar PC på skolen hadde visst (u)vanen med sene søndagskvelder vokst en del, og han hadde selv ønsket seg «effektivt vekkerur» for å nå bussen mandag morgen. Effektivitetsønsket er visstnok til fulle oppfylt. :/ Vår gutt mener som sagt dette er innertier og idealgave, og mener han absolutt bør få «OK» til å kjøpe den. Vi forstår tankegangen hans veldig godt. Selv mener vi imidlertid den er på (kanskje over) kanten til ufin/uhøflig. Særlig fra en som selv kvitrer lystig kl 0500 og gjerne hadde sett skolen begynte på det tidspunktet dette fødselsdagsbarnet er i stand til å finne snooze-knappen første gang. Derfor deler ikke uten videre hans begeistring. Gaver skal uttrykke personlighet, men alt har grenser. Gaven kan ikke skaffes hos oss, men vi skal en tur i arbeids medfør på torsdag, og kan da gjerne avhente en, det krever ca tre minutters ekstra kjøring. Og det er lett nok å ta en telefon for å forsikre seg at varen finnes i butikken, og så få lagt et ur til side. Bare å la butikken belaste VISA-kortet vårt det, og så la gutten overføre penger til VISA-kontoen vår i stedet for å ta pengene ut og kjøpe selv (og, om tanken skulle ramme deg: I Norge koster det aldri noe som helst ekstra å betale med (norsk) VISA-kort, det er forbudt etter norsk lov). Gutten er veldig klar til å ta en telefon...... Hva sier andre?

Hvad siger din søn til jeres bekymring? Jeg synes det lyder som en god og sjov gave, MEN vil også give dig ret i, at det kan virke noget uhøfligt... afhænger lidt af hvordan modtageren er og hvordan deres forhold til hinanden er - altså vil modtageren også kunne se det sjove/ironiske i gave, eller vil han blive fornærmet?

Det lyder da meget sjovt! Jeg kan nu ikke lige se den potentielle fornærmelse, men jeg kender jo heller ikke familien. Og nej, - jeg havde ikke lige tænkt på et evt. gebyr for brug af Visa kort, hvad har det med sagen at gøre?

Tusen takk for tilbakemeldinger, oppfattet dem som både konstruktive og relevante! Burde skrevet litt i går, men hadde da temmelig lang arbeidsdag og lite tid til voresbørn.dk Fikk lest innleggene, men ikke skrevet noe. Ha meg unnskyldt! Og ditt spørsmål, lib1982, burde jeg besvart i mitt HI. Men slik går det jo når et HI – til en forandring – ikke blir så veldig langt. :) Gutten selv hadde full forståelse for våre synspunkter, men syntes også at «en venn som virkelig var en venn måtte tåle såpass, når de hadde kjent hverandre i så mange år – om han skulle være noe å satse på som venn» (gutten setter veldig klare krav i et vennskap, mest til seg selv, men også til andre, målet hans er ikke «mange venner», men «gode venner»). Ikke helt sludder det argumentet heller. Og som han påpeker: «NN MÅ jo ikke bruke den, om han absolutt ikke liker den!». Vi samtalte litt mer om emnet når det nærmet seg leggetid på tirsdagskvelden, og han poengterte – helt uoppfordret – at målet var å hjelpe NN på en artig (skeg) måte. Så vel som hjelpe klassen (og seg selv) til å unngå å bli avbrutt av en NN som kom ramlende 10 min for sent 1 – 2 ganger/uke. Guttene kjenner hverandre veldig godt, de har (hvert annet år, bl a i år) gått i klasse sammen. Ved skolen vår er nemlig årskullene små (7 – 8 elever i snitt), så to og to årskull danner en «klasse». At guttene ikke er utpreget nære venner kommer både av avstand (bor 5 – 6 km fra hverandre, på hver sin kant av bygden vår) og 80 % helt ulike interesser. Han opplever nok også NN som litt for umoden til å være den ideelle venn. Og helt sikkert litt for lite interessert i et virkelig aktivt liv, slik han selv trives best med. :) Ellers har vi sagt ja, så gaven er nå både bestilt og avhentet. Møtte nemlig foreldrene i går, da vi skulle hjem til middagspause, og benyttet anledning til å spørre dem direkte om «vekkerur med litt stil» (gikk ikke nærmere inn på detaljer) kunne være aktuell gave til sønnens fødselsdag. De nevnte at han hadde nå for så vidt vekkerur, men at «han hadde visst så mange forsentkomminger på skolen likevel etter hvert at han endelig kunne ha nytte av både ett og to til». Men effektivt måtte det være, om det skulle gagne som annet enn bordpynt. Helst ett som «vendte sengen 180 grader» som far uttrykte det! DET avgjorde jo saken på den fronten :) Vi satte så en klar forutsetning: Gaven skulle ikke medtas til selskapet, men leveres ham/foreldrene kvelden før (ikke helt uvanlig hos oss). Slik at han selv – uten venners blikk – kunne pakke den ut og selv avgjøre om han ønsket å sette det på gavebordet eller ikke (det er ingen absolutt automatikk i at enhver gave skal på gavebordet hos oss, gavekort havner f eks sjelden og aldri der). Befant den seg ikke på gavebordet, skulle den heller ikke kommenteres med ett eneste ord, verken da eller senere, før fødselsdagsbarnet selv eventuelt tok opp emnet. Om da ikke målet hans var å være sadistisk og sårende, slik at den andre med full rett kunne stille spørsmålet om han selv var noe å satse på som venn.... Var den derimot å skue på gavebordet (og ikke tydelig prøvd «bortgjemt» der mest mulig), og ble den selv kommentert av fødselsdagsbarnet i samlet venneflokk (uten på direkte spørsmål av typen: «Hva fikk du av ......, da, .....»), var den helt OK å kommentere. Innen veldig klare grenser for omtanke for andres følelser (noe gutten normalt har i rikelig mål) og med påminnelse om å stadig tenke på om kommentarene han hadde på tungen var av en slik art at han selv ikke ville føle tilsvarende kommentarer sårende. Om andre plutselig skulle føle behov for å kommentere hans egen uhemmede gjesping kl 2115.... Gutten viste umiddelbart aller største forståelse for dette, han hadde tydelig fundert litt rundt emnet selv. Da tok vi voksne tre minutters diskusjon i eneværelse og ble enige om at det ikke var noen grunn til å vente med å si OK til en telefon. Fem minutter senere ble røret overlatt oss for bestillingsbekreftelse og opplesing av nummer på VISA-kortet :) Gaven leveres av ham ved en (veldig) kort visitt lørdag ettermiddag. Med klar oppfordring om å åpne den i løpet av kvelden. Og gjerne både studere bruksanvisning og ta en praktisk test innen 24 timer..... Deretter skal ALLE videre utspill overlates til vennen. Så får han avvente til etter selskapet med å vurdere hvorvidt dette var innertier eller utenfor måltavlen. Glede seg i første, og mest sannsynlige, tilfelle. Arkivere hendelsen som lærdom i det siste. (Og, pikora., kommentaren om VISA-kortet var ikke annet enn et forsøk på å presisere at løsningen jeg nevnte ikke ville medføre fordyrelse på noen som helst måte for gutten. Noe et «VISA-gebyr» på 20 – 30 – 40 kr på sluttsummen jo så absolutt kunne blitt om han sa ja til vår løsning. Tanken på en hel del utenlandske butikkers uhemmede gebyr på VISA-kort og nordmenns generelle irritasjon over dette fikk meg til å anta at denne tanken plutselig kunne streife en danske. Var dette en uriktig tanke ut fra danske forhold, kan jeg bare beklage!) En OK løsning?